Birkenstock Boston Slim Vegan Anthracite - lambburgercontest.com

Birkenstock Boston Slim Vegan Anthracite

iX9ZwkRTIe

Birkenstock Boston Slim Vegan Anthracite

Birkenstock Boston Slim Vegan Anthracite

Produktbeskrivelse

Detaljer:

Spenne

Merke:

Keen Seacamp Ii CnxJr True Blue/Jasmine Green
  • Dolly Do Dolly 11
  • Dr Martens 2976 Vegan Black
  • Ed Hardy Slingback wedge
  • Timberland Flannery Black Nubuck

  • Sorel 1964 Pac 2 048 Coal
    Reebok WORKOUT READY TRACKSTER Treningsbukser black
    Roxy Lahaina White
    Reebok Studio Basics Chalk Pink/Urban Maroon/Chalk
    Champion Low Cut Shoe Venice Suede Sky Captain
    Faguo Fir
    Archimède Badedrakt dark blue
    Merrell Capra Mid Sport Gtx Royal Lilac/Adventurine
    Nike Nike Free 50 Dove Grey/Black Electricgrn
    Marc OPolo 11263501110 Offwhite
    Nelly White Label Oddny
    Nelly Shoes Shanice
    KUNERT MYSTIQUE Tights hasel
    Palladium Pallabosse Off Lthr Sunrise/Chocolate
    Dockers by Gerli 322313H343
    Cavalet 82389704005 Brown
    adidas Sport Performance Alphabounce Em M Core Black/Grey Four F17/Ftwr
  • Annonse

    Norge har byttet sjef i ESA, men måtte opp på reserve- eller pensjonistbenken for å finne noen egnet.

    Av Trussardi Jeans LEVANTO DOME Håndveske taupe
    2. september 2015, 11:02

    Aftenposten har omtalt prosessen for å besette to for Norge viktige poster i Brussel. Det synes som om Norge les: Utenriksdepartementet, ikke lenger har mange personernok med nok med EU/EØS kompetanse i egne rekker. 

    Den ene posten er norsk ambassadør ved EU-delegasjonen og den andre er lederen eller president for EFTAs overvåkingsorgan, ESA, som Norge nesten alltid har hatt.

    Oda Sletnes(62) blir ny EU-ambassadør siden den nåværende Atle Leikvold ikke ønsker å være der lenger etter å ha sittet på overtid. Han har overskredet den usynlige overtidsgrensen som ikke finnes i tjenestemannsloven og vil derfor hjem til Norge og noe annet. Posten er vanskelig å fylle og man endte opp med å rokkere Oda Sletnes som etterfølger både for Leikvold og seg selv siden hun har hatt samme jobben før.

    Dermed måtte Utenriksdepartementet opp på UD-pensjonistenes reserveliste for å plukke ned Sven Svedman. Med sine snart 69 år er han ingen Ødegård- reserve som får begrenset spilletid på Real Madrids annetlag. Han får full spilletid allerede på overtid fra første minutt. Svedman besitter ikke bare kompetansen, men også den smule arrogansen som behøves, selv om den ikke alltid er lett å få øye på bak et daglig imøtekommende smil.

    Ifølge Aftenposten var det kun to andre i systemet som kunne ha tatt jobbene. Den ene finnes i Berlin og er ambassadør Elisabeth Walaas som forøvrig etterfulgte den samme Svedman. Hun kan ikke flyttes på nå siden Tyskland er blitt det viktigste landet i EU.

    Den andre er nylig hjemflyttet fra Brussel for å lede UDs Europa arbeid. Han heter Helge Skaara og ble overtalt til å fylle en annen tom stol med norsk flagg på, som EFTAs visegeneralsekretær i Brussel. Til den jobben var det noen villige, men ikke kompetente nok.

    De kompetente derimot var ikke villige før Skåra ble overtalt. Nå er disse stolene besatt for denne gang.

    Men ulikt den vanlig stol-leken, så fjerner man ikke en stol i EØS-leken når musikken stopper. Det står alltid en ledig stol. Utrykket den tomme stol knytter seg egentlig ikke til den stolen som sto tom i Oslo Rådhus da den kinesiske opposisjonelle ikke kunne møte for å ta i mot Nobels fredspris. For de spesielt interesserte var den tomme stolen utrykket for at den franske plassen i Brussel i lengre tid sto tom i 1965 siden landets president Charles de Gaulle var uenig i hvordan beslutningene i EU ble fattet.

    EØS-avtale i teorien, men ikke i praksis

    Den 2. mai 1992 satte EFTAs sju og EUs 12 regjeringssjefer sine signaturer på EØS-avtalen med fine fyllepenner. Det skjedde i Porto. Før blekket var tørt ble avtalen lagt i en skuff i EUs ministerråd og der ble den liggende fram til Norges nei i 1994. Ingen trente på å bruke avtalen siden Berlinmuren hadde falt og åpnet opp for at nøytrale land som Østerrike, Finland og Sverige ikke lenger så på et EU medlemskap å være i strid med deres nøytralitetsposisjon. De søkte derfor om medlemskap.

    Norge fulgte med for å sikre en bedre avtale ved å forhandle som en blokk. Sveits hadde sagt nei til EØS-avtalen og Island utviste ingen interesse for medlemskap den gang. I desember 1994 ble avtalen plukket fram igjen for å se på hvordan den skulle kunne brukes. Da hadde Liechtenstein meldt seg inn i EØS slik at det når var tre EØS-land og15 E- land.

    Siden den gang har vekslende norske regjeringer sagt at de skal føre en aktiv Europapolitikk. Det fordrer at de som skal bruke avtalen kan den. Men ulike rapporter, inkludert Riksrevisjonen, sier at det gjør ikke Norge, godt nok. Man trenger ingen egen Gjørv-kommisjon for å se at Europaberedskapen ikke er god nok og at gjennomføringsevnen er svak særlig i departementene utenfor UD. De er mange og sitter på mange og viktige EØS-direktiver.

    En statsråd trenger ikke mer enn to besøk til Brussel for å innse at her er det lite å hente for et EØS-land. Derfor vender fokus seg fort til andre saker som kan sikre et politisk oppslag i NRK eller Aftenposten. Det er grenser for hvor mange ganger disses to dyktige korrespondenter i Brussel kan overtale vaktsjefen der hjemme til enda en gang vise bilder av en smilende norsk minister utenfor Berlaymont -bygningen håndhilsende på en for et norsk publikum totalt ukjent kommisær. I "observatørfasen" 1. juli til 28. november i 1994 da Norge "liksom" var medlem, drev Statskonsulent en aktiv og omfattende tørrtrening på hva et medlemskap ville bety for den norske statsforvaltningen. Den virksomheten synes det å være lite tilbake av.

    Derimot finnes en enkeltperson som bedriver slik opplæring og lever av å fortelle høyt betalte norske tjenestemenn hva forskjellen er mellom Europakommisjonen, Europaparlamentet, EUs ministerråd og ikke minst forskjellen mellom det og Det europeiske råd. Er han riktig i vondlunet spør han også om hva Europarådet er. De som forhandlet fram EØS-avtalen på begge sider er gått til andre eller de evige jaktmarker.

    Tilbake på norsk side står yngre personer som ikke har den historiske eller institusjonelle hukommelse av at hva det var man egentlig nøyaktig mente med den formuleringen. EU har utvidet seg siden den gang fra 12 til 28. Er kunnskapen om EØS dårlig i de gamle EU-land, er den om mulig minus i de "nye medlemslandene". Norges plassering er uansett den samme uavhengig av bordets lenge, -nemlig nederst. Der får vi av eller til og med tar ordet etter at de andre har sagt sitt. Da er Norge en enslig EØS-røst, siden de to andre landene sjelden har kapasitet til å møte.

    For Islands del har dette vært enda mer problematisk etter deres finansielle kollaps. Mens Norge ofte møter med usikre første konsulenter som må snakke engelsk møter de ofte drevne nasjonale EU-eksperter som kjenner sine traktater og interne prosedyrer og anvender sitt morsmål. De er vant med å overtale og irettesette småstater, være seg om de er med i EU eller ikke. Å få gjennomslag for et spesielt norsk synspunkt i en slik arbeidsgruppe er vanskelig ikke minst fordi man vet at statsråden hjemme ikke er orientert og kanskje har en helt annen oppfatning når saken en gang måtte dukke opp til beslutning i EØS-komiteen.

    Eller når en norsk avis avslører "en skandale" i manglende norsk behandling av reglene for geografisk differensiert arbeidsgiveravgift, bankgarantibegrensning eller forbud mot salg av selskinn. Men da er det for sent,- alt for sent for en statsråd å dra til Brussel for å "rydde opp".

    EØS-avtalen omtales som dynamisk, det vil si den vokser etter hvert EØS-komite møte med en 30-40 rettsaker som kan være alt fra bindende direktiver til programmer og annet. Disse blir en del av norsk lov. Men EØS-avtalen er også statisk eller krympende fordi avtalen er basert på det indre marked, som var EUs store greie i 1992. Men nå er det andre saker som er viktige, eurokrisen, bankunionen og Euro+ pakten som skal rydde opp etter finanskrisen.

    Lisboa -traktaten har endret beslutningsprosedyren. Europaparlamentet er blitt viktigere. Mens Norge trodde de hadde fått tingene på plass før ved å snakke med" noen" i Europakommisjonen, er det Ministerrådet og Europaparlamentet som i økende grad betyr noe og vedtar tingene. Der er Norge ikke med, selvsagt, og det er begrenset hva en regjering kan legge seg i andre organisasjoners saksbehandling.

    I tillegg er den norske EU-delegasjonen fysisk beliggende vis a vis Kommisjonen som " skygger" for de to andre institusjonene. Alt dette betyr at interessen hos UD-ansatte, norske tjenestemenn, men også EUs egne funksjonærer ikke i stor grad er til stede for å satse på en karriere innenfor dette området. Det begunstiger ikke en karrierebevisst EU-ansatt å inneha EØS-kompetanse på sin CV.

    I tillegg gir det ikke mye "kred" blant venner og bekjente å jobbe med EØS-saker, hvert fall ikke for nordmenn. Dermed har denne situasjon oppstått over lengre tid og kan heller ikke løses over natten. Men man har litt tid. Dersom Aftenposten har rett vil det om fire år oppstå en tilsvarende situasjon hvor de to i Brussel skal flyttes på igjen.

    Hvis det da fortsatt bare finnes to kompetente personer til forflytning, én i Berlin og én i Oslo hvem skal da fylle deres to tomme stoler?

    Annonse
    Annonse